Starbucks og fly.

Flyplasser. I mitt hode: mitt andre hjem. Jeg kjenner hver flyplass. Men likevel ikke.

Å reise er for meg er ikke bare å komme frem. Det er reisen. Flyet og flyplassen. Menneskene. Rullebandet. Salongene der menn i dress drikker espresso. Dreadlocker drikker te og skriver kort hjem. Kjærester kysser farvel ved terminalporten. Stressete foreldre trer på ”Jeg reiser alene” kort over barna.

Og jeg.  Med macen og en bok liggende på bordet. Tung parfyme sprayet på alle sidene av hendene etter taxfreen. To flasker soave klukkende mot hverandre. Glemte å kjøpe sigarer. Soya Latte og to store vesker under bordet. Inntullet i mitt nye skjerf.

Starbuckskaffen ryker ut av hullet i lokket. Starbucks. Mitt lille hjem på flyplassen. Det minner meg om pumpkinfrappachino og North Shore på Hawaii med Linn. Og tidlige morninger og fruktbeger i Bejing. Og latterkramper og bringebærsmoothis i Paris.  Nok om det.

Jeg begynner alltid å skrive på flyplasser. Det setter i gang min historiefortelling om hva jeg forventer meg av reisen. Og som alle vet, så bruker mange av mine reiser med: Jeg misset et fly. Så nå må jeg pakke ned macen, og sette av gårde mot gaten. Allerede er jeg sen…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s