Så godt som død

Del 2 av mitt besøk til Texas. På grunn av sikkerhetstiltak fikk jeg ikke ta med meg annet enn passet og 20 dollar i mynter inn i fengslet, derfor er det svært få foto i denne reportasjen. Hyggelig at så mange likte det siste innlegget. Lurer du på noe – sleng en kommentar igjen så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan!

Wynne Unit(Bilde: Wynne Unit)

Se for deg et rom på 10 kvadratmeter. Der må du sitte alene 23 timer av døgnet. For å snakke må du rope ut av rommet til andre. De er alle i samme situasjon som deg. Den eneste gangen du kan forlate rommet er en time for å dusje eller trene. En gang i måneden blir en eller flere ført bort og drept. Du er gitt en dato. Fram til da må du bare vente. Til de kommer og henter deg også. Thomas Miller- El har fått sin dødsdato 11 ganger.

Miller- El! En kvinnelig betjent roper opp navet til Thomas og jeg skal møte han i besøksrommet bak et glassgitter.
Thomas Miller-El har sittet på dødsrekken i 19 år, helt siden 1986. Han er dømt for å ha drept hotellansatt Doug Walker, og skutt en annen, Donald Hall, under et ran av et Holiday Inn hotell. Hall vitnet mot han i retten, der Miller- El ble anklaget sammen med sin kone og en tredje mistenkt, Kenneth Flowers. Kun Thomas fikk dødsdom.  Siden da har han fått henrettelsesdatoen 11 ganger. Hver gang har Thomas tenkt at denne gangen kommer han til å bli drept. Denne gangen er det slutt.

Kun fem dager før den siste henrettelsesdatoen fikk han beskjeden: Dommen hans var omgjort på  grunn av rasistiske holdninger hos juryen. Aktoratet brukte en handbok som sa: «unngå så vidt mulig negre, jøder, degoer, kvinner og handikappede i juryer, fordi disse vil som oftest ha medfølelse med den siktede.»  Thomas får leve. Ingen flere datoer. Dommen omgjøres til livstid. Nå har han sittet to år i Wynne Unit i Huntville, Texas.

– Sitt down, sitt down, sier Thomas glad og vinker meg bort.

November måned 1984.

Det er vinter i Houston. Thomas Miller- El og en kompis er på vei til å spise middag med en bekjent. Det er en fin dag og de kjører en stor hvit cadillac med rød kalesj. Det er en flott bil. En bil man legger merke til.  De ender opp med å spise middag på et motell. Den bekjente er familiefar og etter middag drar alle tre sammen for å hente ungene hans. De plukker barna opp ved barneskolen og kjører hjem. Vel framme går faren ut bilen og løsner sikkerhetsbeltene til barna. Han tar dem i hendene og så begynner han å løpe mot huset.
Noe er galt.

Fram fra baksiden av huset stormer det Thomas teller til å være minst fem sortkledde politioffiserer med våpen. Det er SWAT.
Familiefaren tror at Thomas står bak et væpnet ran og drap og har varslet politiet. Thomas setter bilen i revers, og rygger ut av oppkjørselen i høy fart – Han er skremt. Bilen rygger ut på veien, men kjører over en høy veikant. Når de prøver å kjøre videre, sitter hjulet fast. Bilen står stille og hjulet snurrer mot asfalten. Thomas åpner døren og begynner å løpe. Han løper nedover veien og hører skuddene hvese forbi seg og tenker at dette er akkurat slik man hører på film. Lysblaff står ut av våpnene deres. Et av skuddene treffer Thomas i venstre fot. Kulen er lang og når den treffer kjøttet i foten fortsetter den å snurre, slik at den ikke stopper i foten, men fortsetter opp mot magen. Den flerrer opp innvollene hans. Thomas faller og blir liggende. Han er fortsatt bevisst.  Smerten er intens. SWAT nærmer seg og han hører de rope: Niggah! Niggah! If tha niggah ain´t dead shoot him!

Han lukker øynene og later som han er død. Som om de virkelig hadde klart å drept han. Thomas har en nær-døden-opplevelse og ser seg selv flyte over sin egen kropp. Og det føles ikke fælt. Det føles godt. Ambulansen kommer. De legger Thomas på båren og kjører av gårde. I mens kjører Thomas sin egen tunnel med lysstoffrør som lyser i forskjellige farger. Så blir det mørkt. Det er Thomas sin siste frie dag. De neste dagene ligger han i koma. Kort tid etter han skrives ut, føres rettsaken og Thomas dømmes til døden. Juryen består av 11 hvite og en svart. Dallas Countys statadvokat har jobbet hardt for at minst mulige fargede får sitte i juryen. Det mistenkes at fargede vil ha for mye sympati av mennesker med samme farge. Det tar 19 år før saken til slutt føres for Høyesterett og endres til livstid.

millerel(Fengslingsbildet av Thomas Miller-El.)

Det er kjølig i besøksrommet, men dagslyset siver inn igjennom vinduene med jernstenger for. De tegner hvite skygger på det beige gulvbelegget. I midten av rommet er det et langt gitterbur, der alle fangene sitter og venter på sine besøkende. Buret har sort, smånettet jerngitter rundt hele, bortsett fra en smal stripe med pleksiglass. I glasset er det laget hull for å kunne snakke igjennom. Thomas står som nummer fire i rekken. Han smiler bak glasset.

Thomas er lang, og setter seg ned på den andre siden av gitteret. Han virker oppspilt. Til tross for at han er mørk, er øynene hans mørkeblå. Håret hans preges av grått, men ansiktet kan ikke røpe at han er 58. Ingen utpregende rynker, kun et skår av et arr over øyenbrynet.

– Jeg håper det går bra at jeg omtaler meg selv som vi, oss og vår. Jeg gjør det med tanke på at jeg ser på kroppen og sjelen som to ting, to vesener: en kropp som det verdslige, det fysiske og sjelen som min ånd. Jeg mener at når jeg sier vi, oss og vår så knytter jeg de sammen, sier Thomas igjennom glasshullene. 

Okey. Hvordan ser du dem som to?

 Du har kjede på deg? Sølvkjedet rundt halsen din. Ta det av så skal jeg vise deg.

Jeg fjerner kjedet og lar det henge på fingeren min.

– Nå, få kjedet til å pendle. Du kan fortsatt se det, ikke sant? Det er det fysiske, det materielle, det du kan se. Nå, sving kjedet fort rundt fingeren din.

Jeg svinger kjedet og det snurrer fort slik at man ikke lenger kan se formen av det.

– Slik er det psykiske, ditt åndelige vesen, your spirit, også: Du kan ikke se det, men det er der likevel.  Og de to forskjellige delene eksisterer som to forskjellige vesen.

Jeg nikker til svar, og Thomas smiler tilbake med to manglede fortenner nede. Resten av intervjuet prater han om seg selv kun i flertall.

Du har vært i fengsel i lang tid, og har så klart blitt eldre med tiden. Hvordan føles det å bli gammel innenfor murene?

– Selv om jeg er 58 ser jeg ikke på meg selv som gammel. Jeg tenker nok ikke på alder slik som mange andre. På basketballbanen slår jeg fortsatt både 30- og 40-åringer. (Ler) Jeg tror det er fordi mitt åndelige vesen eller sjel, påvirker min kropp. Forstår du? Tiden på dødsrekken fikk meg til å utvikle meg på måter jeg aldri hadde trodd. Det har gitt meg en sterkere spirit, et sterkere åndelig jeg. Jeg føler at min sjel og mitt psykiske jeg, har utviklet seg så mye fra den tiden i at det preger hele resten av meg.

Du har vært i fengsel siden 1986. Hva er det savner du mest?

–  Jeg savner å være menneske. Jeg savner… Thomas pauser, trekker underleppen innover før han fortsetter. Du vet, disse stedene, fengslene, de er ikke skapt for å kunne være menneske. På dødsrekken kjente jeg hele tiden at jeg ble påmint om akkurat hvor jeg skulle. To uker før min henrettelsesdato ble jeg kalt opp til fengselskontoret. Jeg måtte fylle ut ting som det siste måltid, hvem skulle komme og hente den døde kroppen min etter henrettelsen, hvem som skulle komme å se meg bli henrettet: Lage en liste over de fem som skulle se meg få giftsprøyten. Det var forferdelig. Jeg følte fengslet gjorde alt de kunne for å minne meg på at jeg ikke egentlig var et menneske eller hadde noen verdi. Etterpå gikk jeg tilbake til cellen og hadde to dollar. Nok til å skrive to brev: Ett til konen min og ett til mamma. Normalt har jeg en fin håndskrift, men da jeg prøvde å skrive brevene… hendene mine klarte ikke fysisk å fungere. Jeg begynte pent, men endte med å skrote utover hele siden: Kroppen min jobbet mot meg.

Slik har det hendt med flere. En venn av meg skulle gå ut av cellen og til bilen for å kjøres til henrettelsen. Han ville tisse. Men da han kom på do, klarte han ikke. Blæren og kroppen protesterte. Så han gikk ut igjen og skulle gå til i bilen sammen med betjentene: Føttene hans klarte ikke å bære han. De nektet. Hjernen sa gå, men kroppen sa bli.  Betjentene måtte holde han oppe mellom seg. Thomas presser fingertuppen mot flaten på trebordet foran han. Han blir stille, blinker langsomt med øyelokkene, husker.

– Vi så da de ble hentet. Da varebilen kom for å hente dem og kjøre dem til henrettelsesfengslet kunne vi se alt fra vinduene våre. Vinduene på bilen er svarte, så vi kunne ikke se da de gikk inn i den, men vi så dem hele veien på tur til bilen. Jeg har selv hatt elleve datoer for min henrettelse. Men vi på dødsrekken, vi brydde oss om hverandre, du vet. Vi visste om hverandres dato. Så jeg ser det ikke slik som om jeg har hatt elleve dødsdatoer. Jeg ser det som om jeg har hatt 395. Det er så mange som har blitt henrettet de siste årene siden jeg ankom dødsrekken. Det året jeg ble fengselet, var kun ti  eller no slikt som hadde blitt henrettet. Mens jeg var inne, så steg tallet. Det steg til 395. Det er nesten 400.  Han holder handen sin opp og viser meg fire fingre for å poengtere. Så slipper han den ned mot bordet igjen og begynner å stryke mot noe på kanten av gitteret foran.innsatt

Kan du fortelle hvordan du forberedte deg mentalt på datoene?

– De første gangene var jeg stresset, dagene gikk så sakte. Nei. Nei, nå sier jeg det feil: De raste forbi. De gikk fort. Den første gangen jeg fikk utsettelse, fikk jeg det kort tid før henrettelsen. Jeg … Thomas trekker pusten tungt inn og puster tungt ut – puh! Han ler. Så blir han alvorlig igjen. Jeg var så lettet. Jeg klarte ikke å fatte det. I tre dager etterpå var jeg helt utmattet. Kroppen var utslitt og trøtt etter å ha vært så stresset. Hver gang jeg fikk en ny henrettelsesdato var jeg like spent, men den siste gangen jeg skulle henrettes hadde jeg funnet fred med døden. Jeg tenkte at den kunne ikke være verre enn å være på dødsrekken. Jeg var trøtt av the row og tenkte at døden ville føles godt.

Jeg husker det var en gutt, vi brukte å kalle han Tiger, han hadde henrettelsesdato to uker eller no sånt etter meg. Dagen før jeg skulle henrettes var jeg i dagligrommet. Det er et rom med en treningsmatte, en stang der du kan ta hangups og slik. Det var kveld, så alle lysene utenom dagligrommet var slukket. Jeg trodde ingen andre var oppe. Så jeg trente, tok pushups, situps, og hangups, og fikk ut litt svette. Da jeg ble ført forbi cellen hans, spurte han meg: Hva i all verden trener du for nå? Du sendes jo til henrettelse i morgen. Jeg svarte han: Ja, men jeg skal i alle fall se bra ut når jeg drar. Vi lo. Jeg tror han trengte å se det. At jeg ikke ga opp. Datoene våre var så nærme. Jeg følte han trengte å se at ting ikke trengte å være meningsløse.

Hvordan behandlet vaktene deg?

– Hva?

Thomas flytter seg nærmere glasset. Det er vanskelig å høre hva jeg sier med så mange som  prater ved siden av, høyt. En kvinne og to barn sitter på venstre side med mannen på den andre siden. Barna roper igjennom nettingen. Thomas holder hendene bak ørene og bøyer dem fremover for å høre bedre.

Jeg gjentar: Hvordan behandlet vaktene deg?

– Man prøvde å holde seg unna dem. De utfordret deg av og til: Prøvde å se deg i øynene og se om du utfordret dem. De kunne være veldig ubehagelige, rope etter deg, gjøre søk i rommet ditt uten noen grunn og ta fra deg ting, slik som en vannflaske. Hva skulle jeg gjøre med en vannflaske? Jeg skulle bruke den til å drikke av. Men de tok sånt. Noen av dem var ok, mens andre kunne være skikkelig røffe mot deg.

Det er gått to av fire timer og på besøksrommet står automater med drikke og snacks. Det er lov til å ta med seg tjue dollar i quarters inn i fengslet. Jeg spør Thomas hva han vil ha.

– Sandwich iskrem,  peanøtter om de har noe sånt, og gjerne potetgull av merket Lays.

Vi spiser is. Automatene var blitt tomme for det Thomas ønsket i løpet av morgentimene, og Thomas spiser is med karamellsmak. Han tørker seg om munnen med et papirtørkle. Vi har pratet litt om religion og Thomas har fortalt om innsatte som blir desperate religiøse før henrettelsesdatoen.

Hvordan blir de desperate?

De blir redde. Etter å ha fått en dato for henrettelsen føler de at mye blir meningsløst. Mange begynner å tenke at det er bedre å tro på at det finnes noe mer etter den datoen. Og hvis de ikke tror, da kan de ende opp i helvete. For dem blir det da en dobbel død. Når du vet din egen dødsdato utsettes du for et enormt psykisk press. Og de som får dødsdatoen utsatt til senere, en eller to ganger, mange av dem klarer ikke presset og mister vettet. Så dreper de seg selv. Det skjer. Jeg tror at grunnen til at jeg har klart å beholde vettet er at jeg vet at jeg er uskyldig. Jeg vet at jeg ikke har gjort det jeg er dømt for.

miller_el_001(Bilde: Thomas kort tid før han ble fengslet)

Blir du ikke sint eller skuffet over at du her da?

Han pauser, leter etter ord i luften og lar albuene skli enda lenger ned på trebordplaten.

– Jeg tenker det slik at alle må igjennom noe i livet. Slik er det også for meg, dette er min reise igjennom livet. Dette er bare noe jeg må igjennom, noe jeg må prøve å lære fra.

Men henrettelsesdatoene var pinende for meg. Det er vondt å tenke på alt du vet kommer til å skje etter din dato, det kommer likevel til å skje uten deg. Det gir deg ingenting å glede deg til. Jeg elsker basketball og Michael Jordan. To uker etter at jeg skulle henrettes, skulle han spille en kamp. Å vite at jeg ikke skulle få se det gjorde meg trist. I de siste dagene før min henrettelsesdato ble jeg alltid helt blank. Ingenting betydde noe, ingenting. Jeg husker en kvinne i fengslet, en betjent. Hun var virkelig flott. En dame som fikk deg til å snu hodet. Når du er der inne, så betyr slike ting mye. Du verken møter eller snakker med mange, så jeg husker at jeg alltid ble glad da jeg så henne. Men dagene mot datoen: jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg hørte at hun gikk forbi cellen min og jeg orket ikke engang si hei. Man klarer ikke å … man blir bare blank. Helt blank.

Thomas drar frem papirtørklet igjen, nesen hans renner. Han sier «hope you don´t mind», før han snyter seg.

 Er du forkjølet?

– Nei. Nei, jeg har bare allergi siden jeg kom hit. Det er så mye støv i luften fra alle bilene i nærheten og sånt. Det får meg til å hoste, og nesen blir tett.

Thomas håper på å få en prøveløslatelse neste år siden dommen hans er blitt omgjort til livstid.

Hva er det første du vil gjøre om du kommer ut?

– Et bad. Et godt, varmt bad. Vannet skal være så varmt at jeg nesten ikke klarer å ligge i vannet. Og så skal jeg helle opp bleach  Jeg vet ikke hvilken såpe man normalt bruker nå, men noe sånt, en skikkelig god såpe. Det hadde vært herlig. Thomas himler med øynene og ler.
En vakt kommer mot oss, og prikker han på ryggen: De fire timene med besøkstid er over. Vakten ber meg forlate rommet. Thomas rekker hånden mot gitteret, sprer fingrene over nettingen, sier takk for besøket. Solen skinner fortsatt igjennom vinduene når Thomas reiser seg og føres tilbake til cellen sin.

Advertisements